Bra gjort! The Nancy Experience

For snart et år siden bestemte jeg meg for å strikke ei kofte.
Jeg hadde lenge sett meg ut ei jeg likte godt, og like før den var i ferd med å ta av, og “alle” strikket den, så hadde jeg kjøpt garn.

Ofte har det vært en viktig drivkraft for meg at noen andre skal ha det jeg strikker, og mottaker denne gangen var en selvfølge. Det måtte bli min svigerinne som fylte 40 i desember. Hun og familien har vært offer for mange av mine prøveprosjekt, og når jeg jo ser at ting blir brukt med glede, så gir det meg masse.

Jeg bestemte meg for å strikke den i Sisu fra Sandnesgarn, og det var nok ikke noe dårlig valg.
Begynte allerede i mars å strikke, men så at den ble for stor, så jeg rakk opp bolen jeg hadde strikket, og akkurat felt av til ermer. Det tok over en varm sommer å få begynt skikkelig igjen. Selve strikkingen har ikke tatt såå lang tid, det som har tatt tid ha vært å overvinne alle “dette kan jeg ikke” sperrene som jeg stadig lage for meg selv. Det har vært en veldig lærerik prosess. Jeg kan ikke skyte av verken blod eller tårer, men etterhvert som prosjektet skred frem, så ble det varmt å ha hele greia på fanget.

Litt holkete strikket  - dette ble tatt opp, og strikket nytt og ganske mye penere
Øvelse gjør mester!

Det gikk greit å strikker både den nederste delen av bolen, og ermene. Da mønsterstrikken begynte for alvor, var de bare gøy og atter gøy, og jeg koste meg veldig.

Nå skal det sies at innimellom alt dette, har jeg strikket 2 stk Mariusgensere  med rundfelling, 3 par sokker, noen kluter, et pannebånd, et skjerf i perlestrikk på 2,5 meter +++ .
Så ble jeg ferdig.. det var tid for sying og oppklipp. Der følte jeg meg helt grønn, og fikk hjelp av min gode venninne Janne. Hun sydde 2 fine sømmer, og klippet, det var gjort i en fei.

Da kom den virkelige svenneprøven for min del. Jeg googlet og googlet, leste og så youtubevideoer.. utsatte og utsatte.. Strikket en Holmenkollengenser til og med, som ble julegave til en kusine. Men så måtte jeg bare. En natt drømte jeg at hele kofta, alt jeg hadde strikket, ble til små, løse tråder.. alt hadde bare falt sammen fordi jeg lot den ligge.

Knappestolper ble strikket. Jeg skal ikke si at det gikk på skinner, for det er så mange ting som aldri står noe sted. I mønsterhefter er det liksom opplagt at du vet en hel del ting du ikke forstår at du ikke tenker på. Så det ble en del aha-opplevelser, mye læring og en litt over middels utfordret tålmodighet. Jeg strikket, tok opp, strikket og tok opp.. Men det ble til slutt både riktig og pent, og riktig så pent. Det ble ikke for stramt, ei heller for løst.. det ble penere enn dette under. For jeg tok opp denne.. også

Det ble altså bra til slutt. og belegget som jeg gruet meg til, tok ca 45 min pr belegg, både å ta opp masker, strikke opp og sy fast. Tok ikke opp en eneste gang.

Nå er den altså ferdig. Den skal vaskes og få på seg knapper. Det er det eneste, og en liten press etter det igjen.. og jeg gleder meg veldig til overleveringen. Jeg håper den passer! På bildet under har jeg ikke festet noen tråder, men det er nå gjort, ikke en tråd er løs!

Min bedre halvdel som ikke nødvendigvis lar jeg imponere, er fryktelig imponert og forstår ikke at jeg orker å gi den fra meg. Men det gjør jeg, for den største gleden er faktisk at andre kan ha glede av noe jeg har gjort.

Man glemmer nok aldri sin første kofte. Nå gleder jeg meg til å begynne på en ny kofte. Hvilken vet jeg ikke enda, men jeg snuser rundt. Og denne gangen blir det en til meg selv.